april 2016

Jeg sa farvel til verden, men s overlevde jeg...

Jeg sa farvel til verden. Jeg visste at jeg s utsikten fra leiligheten min for siste gang. Jeg visste at jeg s plassen jeg hadde vokst opp for siste gang. Jeg visste at jeg snakket med familie, med venner og med behandlerne mine for siste gang. Jeg gjorde alt dette for siste gang, og for hver ting jeg gjorde for siste gang tok jeg "farvel" med det. Men s overlevde jeg...

For en uke siden bestemte jeg meg for at jeg ikke ville leve lenger. Jeg kjente at jeg ikke orket tanken p  mtte eksistere mer enn noen dager til, s jeg bestemte meg for at tirsdag ville bli min siste dag og jeg gjorde det jeg mtte gjre for forberede meg. Jeg vil ikke g inn p detaljene rundt forsket, men det jeg vil si er at da jeg skjnte at jeg hadde overlevd var jeg mildt sagt jvlig skuffet. Det var som om verden sa til meg; "Hahaha, du klarer ikke leve, du klarer ikke d. Du klarer ingenting!" Det er en skuffelse som bare noen som har prvd ta sitt eget liv kan kjenne igjen. En skuffelse jeg har opplevd kjenne p flere ganger.

I lpet av mitt relativt korte liv har jeg brukt ekstremt mye tid p tenke p selvmord. Noen dager fler jeg at det er alt jeg gjr. Jeg legger meg hver kveld og hper jeg har levd min siste dag, og vkner hver morgen skuffet over at jeg fortsatt lever. Det selv om at jeg vet det skal mye til at jeg bare slutter eksistere i lpet av natten. Slik har det vrt lenge. Jeg har brukt hele ungdomstiden min p hate meg selv og p nske meg selv dd. Jeg har flere ganger lagt planer, men har blitt stoppet av frykten for overleve. Andre ganger har jeg rett og slett tatt en sjanse, men s overlevd. Slik var det ogs denne gangen.

Jeg skulle s gjerne nske at livet mitt var annerledes, at det var bedre. Jeg skulle nske jeg kunne g en dag uten fle meg helt mislykket som menneske. Jeg vil ikke at livet mitt skal vre slik som det er n, men jeg klarer heller ikke se for meg at det kan vre annerledes. Det har vrt vondt og vanskelig s lenge jeg kan huske. Jeg har gtt i behandling de siste to rene, men i lpet av den tiden har jeg ikke blitt s mye bedre. Jeg har lrt mye om meg selv og om hvordan jeg skal hndtere forskjellige situasjoner, men slik som jeg har det med meg selv har ikke endret seg s mye. Nr jeg ser p hvor lite ting har endret seg i lpet av de siste rene, s er det jvlig demotiverende. Jeg mister helt lysten til leve nr jeg ikke klarer se noen endring i hvordan jeg har det. Jeg er rett og slett utlmodig.

Jeg var ganske fortvilet i forkant av dette selvmordsforsket og jeg hadde bestemt meg for at d var den eneste lsningen. Jeg sitter her n og er minst like fortvilet. Hva i helvete skal jeg gjre med livet mitt n da? Det var aldri meningen at jeg skulle overleve. Det skulle vre slutten. Tirsdag skulle vre min siste dag. Men her sitter jeg, fortsatt i live. Og det er skuffende. Jeg prver hele tiden finne en lsning som gjr at jeg orker leve litt til, men jeg er lei av holde ut. Jeg vet ikke helt hva som er planen min fremover, jeg prver tenke gjennom det. De siste dagene har jeg tenkt mye. Skal jeg prve ta mitt eget liv igjen, eller skal jeg gi livet en ny sjanse? Skal jeg holde ut litt til og se om det var verdt det? Skal jeg se om livet mitt faktisk kan bli bedre? Det er jo bare en mte finne det ut. Men som jeg sa, s er jeg utlmodig. Det gjr s vondt leve, og jeg vet ikke engang om det er verdt det til slutt. Jeg prver som oftest unng ta store livsendrende beslutninger nr jeg er veldig fortvilet, slik som n. Derfor skal jeg bruke tiden fremover p fortsette tenke gjennom ting. Lete etter en lsning. Kanskje finner jeg det jeg leter etter, kanskje ikke.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #selvmord


Jeg skriver ingen av mine innlegg for f noen form for sympati, eller for "inspirere" noen til ta valg de kan komme til angre p. Jeg prver bare fortelle penhjertig om hvordan jeg har det og om livet mitt.

Jeg sitter i et psykologisk fengsel

"Du sitter i et psykologisk fengsel," fortalte en av mine behandlere meg nylig. Og han har nok rett i det. Jeg har plassert meg selv i et psykologisk fengsel. Og det det betyr er at jeg har isolert meg selv i veldig stor grad, jeg har stengt alle andre utenfor og meg selv inne. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har gjort dette, men kanskje det er fordi det fles tryggere. Det er tryggere ikke slippe folk innp meg. Jeg har opplevd bli skuffet og sviktet mange ganger fr, s det skal utrolig mye til fr jeg klarer stole p noen. S derfor har jeg heller lst meg selv inne i dette fengselet, der jeg ikke trenger slippe noen innp meg. Men sannheten er at nr jeg aldri slipper noen innp meg s blir jeg s vanvittig ensom. Det ikke dele det jeg har p hjertet og hva som er vondt gjr bare ting enda verre. Smerten inni meg vokser bare enda strre da. Det er ensomt  ikke ha noen som jeg kan stole p. Jeg fler meg helt alene i verden om problemene mine. Og det er i stor grad min feil.

Jeg er en person som liker  skubbe ting under teppet. Men jo mer som havner under teppet, jo strre blir haugen under den. Det blir til slutt seende ut som en fjellkjede med et tystykke p toppen. Og nr det skjer, da er det ikke s lett holde oppe fasaden s mye lenger. For det er det jeg gjr, og det jeg har gjort i veldig lang tid. Jeg har tatt p meg en maske og latet som om alt var bra. Jeg har psttt at jeg bare hadde "en drlig dag," n jeg egentlig hadde vrt deprimert i mnedsvis. Jeg har sagt "Sees i morgen," nr jeg egentlig mente "Takk for i dag, men n skal jeg hjem ta selvmord." Jeg har kjempet en indre kamp som har vrt helt usynlig for alle andre rundt meg. S nr en av mine behandlere sier at jeg sitter i et psykologisk fengsel, s er han jammen inne p noe.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig

Jeg var et ensomt barn!

Jeg tenker ofte tilbake p meg selv som barn. Jeg husker meg selv som et meget bekymret barn. Jeg var livredd for ikke bli likt, og livredd for gjre feil. Sa jeg en ting som ble misforsttt, s sov jeg drlig i en hel uke etterp. Jeg var s redd for ikke bli likt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg selv. Jeg flte aldri at jeg passet inn noen plass. Spesielt rundt andre barn. Jeg ville heller sitte med de voksne da vi var p besk enn leke med de andre barna, og selv da satt jeg musestille og observerte. S lenge jeg kan huske har jeg aldri flt meg vanlig, eller "normal." Jeg var ikke som alle de andre barna. Ved observere alle andre rundt meg, forsto jeg hva jeg burde si og hvordan jeg burde oppfre meg for at andre skulle se p meg som et vanlig, bekymringslst barn. Men egentlig ble jeg mobbet og manipulert, og jeg var proppfull av angst. Jeg flte meg s utrolig ensom hele oppveksten min. P en mte var det min egen feil. Jeg lrte kunsten i holde oppe fasaden i en ung alder. Jeg hadde i utgangspunktet veldig drlig selvtillit, s jeg fryktet at andre ville se ned p meg hvis de visste hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg ville ikke vise hvor vanskelig jeg hadde det. Hvor vondt det var vre meg. Jeg prvde i mange r undertrykke og ignorere flelsene mine. Jeg gjorde lite for hjelpe meg selv, for jeg hadde ikke peiling p hva jeg kunne gjre. Istedenfor vknet jeg opp hver morgen skuffet over at jeg var meg, og la meg hver kveld med et hp om at jeg ville vre en annen person neste morgen. Jeg gikk gjennom nesten hele barndommen min og flte meg helt alene i verden. Jeg hatet meg selv, og store deler av tiden ville jeg bare d. Jeg orket ikke tanken p mtte vre meg i 80 r til.

Nr jeg n ser tilbake p barndommen min, skulle jeg nske ting hadde vrt annerledes. Jeg ser at jeg var nok ikke helt alene i verden, men at ensomheten ble strre av at jeg ikke snakket med noen om hvordan jeg hadde det. Jeg skulle nske jeg hadde spurt om hjelp lenge fr jeg faktisk klarte det. Men det viktigste er at jeg fr hjelp! Og selv om det krever en del tlmodighet jobbe gjennom og prosessere det som var vanskelig i barndommen, og alt jeg fortsatt sliter med, hper jeg at en dag kan jeg st opp og vre glad for at jeg fortsatt lever. Kanskje en dag kan jeg vkne opp og vre glad for det jeg har vrt gjennom, slik at jeg kan bruke mine erfaringer til hjelpe andre i samme situasjon som meg.

Jeg hper at dette innlegget var av interesse. Jeg er fortsatt helt i oppstartsfasen av denne bloggen, s er enda litt usikker p hva jeg vil f ut av blogge. Jeg finner nok mer ut av det etter hvert, men for n s skal jeg prve skrive litt mer om jeg, slik at dere fr et bilde av hvem personen bak bloggen er. Hper du vil flge meg videre, s skal jeg prve i skrive interessante innlegg!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #ensomhet

Litt om meg!

Hei, og velkommen til min blogg!

Jeg har bestemt meg for begynne blogge, for bruke dette som en plattform for uttrykke ting som jeg har p hjertet. Eg tenkte at jeg kunne fortelle litt kort om meg selv n, siden dette er mitt frste innlegg.

Jeg kan begynne med si at mitt navn er Anniken og jeg er 19 r gammel. Jeg er vel for s vidt en vanlig ungdom. Jeg har i lengre tid slitt psykisk, det er noe jeg ikke gidder legge skjul p. S dette er noe jeg kommer til ha mye fokus p i denne bloggen. Jeg vil gi et innblikk i min hverdag, og de utfordringene jeg mter p. For det er ikke f! Jeg har med tiden blitt en ekspert p holde oppe en fasade, s jeg vil med denne bloggen prve vise hvordan det ser ut bak denne fasaden.

Jeg vet ikke om mitt pessimistiske syn p livet kommer til hjelpe noen, men kanskje noen kan fle seg litt mindre alene hvertfall. Og gjerne flg meg videre om denne bloggen er av interesse :)

 

- Anniken

 

PS: Jeg vil nok skrive noe mer utfyllende etter hvert, men jeg ville bare f lagt ut en liten introduksjon i frste omgang.

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig

, Bergen

P denne bloggen vil jeg dele mine rlige erfaringer om livets utfordringer. Jeg sliter blant annet med angst og depresjon, spiseforstyrrelser, stemmehring, selvskading og kronisk suicidalitet. Jeg fikk ogs nylig diagnosen Asperger syndrom. Her vil jeg derfor dele mine indre tanker og flelser. Dette er mitt forsk p finne en mening med livet mitt, s gjerne flg meg videre og finn det ut med meg :) Flg meg ogs gjerne p Instagram @annikenkanikke :)

hits