januar 2017

Jeg vil d, men jeg er redd

Jeg vil d, men jeg er samtidig redd for dden. Jeg vil ikke leve, men jeg vil heller ikke slutte leve. Tirets dilemma.

Jeg tror p evolusjon. Jeg tror p vitenskap. Jeg tror ikke p noe liv etter dden. Det bde trster og skremmer. Det trster fordi jeg vil at alt skal ta slutt, og nr det da tar slutt s er jeg ikke mer. Jeg er ingenting. Men det skremmer ogs. Tanken p at dette er siste og eneste sjansen til faktisk leve, eksistere. Jeg har alltid vrt redd for dden, s lenge jeg kan huske. Men jeg har ogs villet d s lenge jeg kan huske. Jeg var seks r gammel da jeg frst tenkte p at jeg nsket d. Jeg undret meg over om noen ville brydd seg da. Ville noen legge merke til at jeg var borte? Det er vel kanskje litt snn jeg tenker fortsatt. Vil noen bry seg om jeg dr? Jeg tenker daglig p ta mitt eget liv. Jeg tuller ikke en gang. Hver eneste dag, hele ret. Jeg har ogs prvd ta mitt eget liv, flere ganger. Men jeg sitter her enda. Dessverre. Heldigvis. Jeg tror ikke jeg har prvd hardt nok fr nr jeg har villet d. Kanskje med vilje? Jeg er redd for dden. Jeg har alltid vrt redd for dden. Men det finnes heller ingen annen utvei. Det er dette jeg vil, men ikke vil. Ambivalensen. Jeg blir spr.

Jeg er redd for dden. Jeg er redd for d. Samtidig er det ingenting jeg vil mer. Det er for vondt leve. Det koster meg s vanvittig mye mer enn det gir meg, det mtte leve. Det er ikke verdt all smerten. Jeg er ikke verdt det. Jeg er for sliten. Men jeg fr ikke lov til d. Jeg m prve litt til, holde ut litt lenger. S skal jeg se det alle sier, at ting kan bli bedre. Men jeg kan ikke la meg selv tenke snn. Jeg kan ikke gi kanskje en sjanse. Kanskje er ikke et lfte. Det er et ord som skal lure meg til ikke gi opp. Men jeg vil ikke la det bestemme. Jeg kan ikke la kanskje bestemme. Jeg klarer det ikke.

Jeg kommer ikke herfra i live.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #selvmord

Sokkels p psykiatrisk

11. januar 2017. I dag var dagen. Jeg hadde visst det en stund. Jeg hadde planlagt dette siden fr jul, faktisk siden november. Hele julen gjorde jeg det jeg kunne for vre tilstede rundt familien. Uansett hvor vanskelig det var, s mtte jeg vre der. For deres del. De visste ikke hva som skulle skje. Det visste ingen, utenom meg. Jeg visste det, og det motiverte meg til holde ut de siste ukene. Etter jul, etter nyttr, da skulle jeg f slippe. Da skulle jeg d.

Denne dagen sto jeg opp med en annen ro i kroppen. En jeg ikke hadde kjent p lenge. Jeg hadde bestemt meg. Det var dette jeg mtte gjre. Jeg hadde gjort ferdig de siste forberedelsene. Jeg var klar. Det var bare en siste ting jeg mtte gjre; jeg mtte takke psykologen min. Hun har vrt der for meg gjennom flere r og det har betydd s utrolig mye for meg. Jeg sendte henne en melding og takket for alt. S skulle jeg gjennomfre planene mine. Jeg var redd. Jeg skulle d, men det var skummelt. Jeg prvde manne meg opp, snakke meg inn i det. Det var dette som mtte skje. Det var ingen annen utvei. S ringte telefonen. Psykologen min. Jeg klarte til slutt svare. Etter en stund fikk hun overbevist meg om dra p legevakten. Jeg ble hentet av en taxi, for jeg sa at hvis en ambulanse kom s ville jeg stikke av. Jeg ble sittende p legevakten og snakke med en lege og sykepleier i noen timer. S kom en ambulanse og hentet meg.

Jeg ble kjrt til psykiatrisk akuttmottak. Der ble jeg mtt av tre sykepleiere. Jeg snakket med en lege der, og sa at jeg ikke orket leve lenger. Jeg ville bare hjem for ta mitt eget liv. Da ble jeg innlagt p tvungen paragraf. Av det lille jeg hadde med meg, s ble det meste konfiskert. Blant annet strmpebuksen min. S da ble jeg sittende der, sokkels. Neste dag ble jeg overfrt til en annen avdeling, og her har jeg vrt de siste tre ukene.

Det har vrt noen vanskelige uker, men jeg vet at det er her jeg m vre. Uansett hvor rastls jeg blir. Det har vrt tft mttet kjempe mot tankene og stemmene som sier at jeg m d. Jeg har jobbet hardt med meg selv hver dag, men jeg vet at det er en lang vei g. Jeg skal hvertfall vre innlagt her en liten stund til. S tar jeg det derfra.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #selvmord

, Bergen

P denne bloggen vil jeg dele mine rlige erfaringer om livets utfordringer. Jeg sliter blant annet med angst og depresjon, spiseforstyrrelser, stemmehring, selvskading og kronisk suicidalitet. Jeg fikk ogs nylig diagnosen Asperger syndrom. Her vil jeg derfor dele mine indre tanker og flelser. Dette er mitt forsk p finne en mening med livet mitt, s gjerne flg meg videre og finn det ut med meg :) Flg meg ogs gjerne p Instagram @annikenkanikke :)

hits