Ser du de som sliter?

Hvor mange ganger har du sett at noen sliter? Kanskje noen i familien, vennegjengen, medelever, kollegaer, eller bare en fremmed på gaten. Har du da tenkt at dette ikke anngår deg? At det sikker finnes noen med en nærmere relasjon til vedkommende, som gjør det de kan for å hjelpe? Og at det sikkert er noen andre som ser og hører dem, så da trenger ikke du å blande deg?

Jeg har hatt flere åpenbaringer den siste tiden, og en av dem går på at selv om jeg har jobbet hardt for å opprettholde en fasade så har likevel folk sett at jheg sliter. Jeg har prøvd å tenke over hvor mange som egentlig har lagt merke til det, og hvor mange som har latt være å snakke med meg om det. Jeg vet at en god del familiemedlemmer har sett det, for de fleste jeg har snakket med den siste tiden har bekreftet dette. Jeg vet at vennegjengen min har sett det, selv om jeg bare har snakket med noen få av dem om det. Jeg vet at både elever og lærere på den forrige skolen min kunne se det på meg, selv om jeg holdt meg mest for meg selv. Og jeg tror også at mine tidligere kollegaer må ha sett det.

For selv på de litt lettere dagene, så kunne vel folk se tristheten i øynene mine? Folk kunne vel se at jeg ikke hadde det så greit. Men hvorfor var det da ingen som tok kontakt, ingen som prøvde å spørre meg hva som var galt? Svaret på dette spørsmålet er noe komplisert, for det finnes ikke et enkelt svar. Kanskje folk ikke spurte fordi de tenkte at det var en personlig sak som ikke angikk dem. Og kanskje de tenkte dette fordi de antok at jeg allerede fikk hjelp. At det sikkert var noen som så meg, så da måtte ikke de.

Jeg gikk rundt i over 7 år med tilbakevendende depresjoner, jeg drev med selvskading, hadde lagt selvmordsplaner siden jeg var 6 år gammel, og jeg hadde slitt en god del med angst hele det 17 år lange livet mitt, uten at foreldrene mine engang la merke til at noe var galt. Faktisk så la en venn av faren min merke til det før de selv gjorde det. Vi møttes på gaten en dag, og da jeg kom hjem hadde faren min fått en noe bekymret telefon fra denne vennen. De satt seg ned med meg og ville snakke, men jeg var sint og bitter på dem  og var derfor ikke klar for å dele. Men fra den dagen la de merke til det, og jeg kunne se det i øynene deres. Og jeg visste at noen faktisk hadde sett meg, og prøvde å hjelpe.

Poenget mitt er at man ikke skal ta for gitt at noen som sliter får hjelp. Man skal ikke anta at det er noen som ser og hører dem. For det var sånn for meg, og det er sånn for mange andre der ute. De har det vondt i stillhet. og med mangel på tro at det finnes noen som bryr seg. Jeg trodde ikke at noen brydde seg, at det var som om jeg ikke eksisterte en gang. Det er derfor jeg vil oppfordre til å heller ta kontakt med dem man ser sliter, og heller spørre hva som er galt, fremfor å tenke at dette ikke angår deg. Og hvis du blir avvist, så har du faktisk hverfall prøvd. Bare det å vise noen at du ser dem er verdt så mye mer enn du skulle trodd!

Og husk at dette ikke bare gjelder hvis du ser noen som har det vanskelig. Det gjelder for alle medmennesker. Det er aldri noe galt i å vise at du bryr deg om de rundt deg. Ta vare på dere selv og hverandre!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #ensomhet #depresjon #selvskading #selvmord #hjelptilhjelp

2 kommentarer

James Madison

17.06.2017 kl.11:59

Du har helt rett. Det er utrolig hvor mye folk åpner seg, med de riktige spørsmålene til riktig tid. Jeg tror at vi som har opplevd en del selv, mye lettere kan se andre i tilsvarende situasjon. Eller egentlig ikke tilsvarende engang, men bare generelt at her er det noen som har utfordringer i livet sitt.

Det skal litt til før jeg tar kontakt på denne måten. Det viktige for meg er diskresjon og at jeg ikke "presser" på, mest fordi jeg vet det er sånn jeg liker å bli møtt.

Anniken

18.06.2017 kl.01:45

James Madison: Ja, folk foretrekker å bli møtt på forskjellige måter. Det har jeg absolutt respekt for, men skulle ønske at folk ikke bare ignorer når de ser noen som åpenbart sliter, for en kan ikke vite om de har noen å snakke med om det eller ikke :)

Skriv en ny kommentar

Anniken

Anniken

20, Bergen

På denne bloggen vil jeg dele mine ærlige erfaringer om livets utfordringer. Jeg sliter blant annet med angst og depresjon, så her vil jeg dele mine indre tanker og følelser. Dette er mitt forsøk på å finne en mening med livet mitt, så gjerne følg meg videre og finn det ut med meg :)

Kategorier

Arkiv

hits