Utvekslingshelvete

August 2014. Jeg skulle dra på utveksling til USA. Dette hadde jeg sett frem til siden jeg var ca. 8 år gammel. Jeg fikk vertsfamilien min to uker før jeg skulle dra. De bodde midt i Seattle, Washington. Jeg snakket med vertssøsteren min på Skype en god del. Hun var to år yngre enn  meg, og jeg skulle dele soverom med henne i et år. Vi snakket om alt mulig rart, og fant ut at vi hadde mye til felles. Hun virket hyggelig.

Jeg ble møtt av vertsmor og vertssøster på flyplassen. Vi kjørte hjem til huset jeg skulle bo i det neste året. Et veldig koselig gammelt hus i et stort nabolag. De hadde en skjønn hund som jeg og vertssøster gikk en tur med ned til stranden. Utpå kvelden kom både vertsfar og vertsbror også hjem, så jeg fikk møtt de også. Alle virket hyggelige.

Jeg begynte på Garfield High School en uke etter at jeg kom. En enorm skole med to tusen elever. Jeg kom fort inn i hverdagsrutinene. Timeplanen min på skolen var helt lik hver dag, jeg tok både språklige- og realfagsfag. Jeg jobbet hardt med skolearbeidet. I matpausen satt jeg ved et fast bord i kantinen med vertssøster og hennes venner. Alle virket hyggelige.

Hver søndag gikk jeg i kirken. Jeg var ikke troende. Hadde aldri vært det, og kom aldri til å bli det. Vertsfamilien min var kristne. De gikk i kirken hver søndag og ba flere ganger om dagen. Jeg skjønte fort at de hørte til i et lukket kirkemiljø, der alle var ganske likesinnede. Jeg ble fort kjent med omgangskretsen til vertsfamilien i kirken. Alle virket hyggelige.

En dag i oktober våknet jeg med kraftig hodepine. Den var der neste dag, og dagen etterpå. Etter en uke var jeg hos en lege. Jeg fikk noen medisiner. De hjalp ikke. Jeg gikk til enda en lege, og fikk enda noen medisiner.  Etterhvert hadde jeg vært hos åtte forskjellige leger som mente sitt, og gav meg diverse smertelindrende medisiner. Det ble tatt både blodprøver og MR, men ingenting gav svar. Noen mente jeg hadde migrene, andre sa at det var betennelse i ansiktsnervene, osv. Hodeverken varte og varte.

Etterhvert hadde det gått to uker, og jeg hadde bare ligget hjemme og blitt mer og mer sliten. Vertforeldrene mine fortalte meg at det helt sikkert var djevelen som hadde tatt bolig oppi hodet mitt, fordi jeg ikke var kristen. Sliten som jeg var, trodde jeg på dem. De begynte å be for meg, for å prøve å drive djevelen ut. En dag så jeg en skapning som svevde rundt i rommet mitt. Da jeg fortalte dette til vertsforeldrene mine, fikk jeg beskjed om at siden jeg ikke var kristen, så slapp jeg demoner inn i huset. Sliten som jeg var, så trodde jeg på dem.

Dette ble begynnelsen på nesten to måneder med kraftig hodepine, og en overbevisning om at det var fordi jeg ikke var kristen. Etterhvert begynte jeg å lese i bibelen og også be til Gud. Jeg deltok mer og mer i det kristne miljøet, og mistet samtidig meg selv mer og mer. Jeg ble rett og slett hjernevasket.

I begynnelsen av desember fikk jeg flere hosteanfall, som utviklet seg til hyperventilering. Det var ganske vanskelig å få kontroll på. Rett før jul fikk jeg beskjed om at jeg måtte dra hjem igjen. Jeg var for syk. Jeg opplevde dette som forferdelig. Vanskelig som jeg hadde det, føltes det helt feil å dra hjem. Det var hos denne familien jeg hørte til, tenkte jeg. Jeg måtte jo være der så de kunne hjelpe meg å be bort hodepinen.

Enden på visen var at faren min måtte fly bort til Seattle, midt i romjulen. Vertsfamilien min hadde overbevist foreldrene mine om at jeg var så psykisk ustabil, at jeg ikke kunne reise alene. De fortalte foreldrene mine at jeg hadde innbilt meg at djevelen hadde tatt bolig i hodet mitt. Jeg hadde også vært ærlig med vertsforeldrene mine om at jeg slet psykisk, og fortalt om en ikke så perfekt oppvekst. Dette hadde de ingen problemer med å bruke i mot meg.

Jeg kom tilbake til Norge, helt fortapt. Jeg hadde mistet meg selv fullstendig, og motivasjonen for å gå på skolen hadde også dødd. Det tok flere måneder før jeg var noenlunde meg selv igjen. Over to år senere kan jeg fortsatt få flashbacks fra ting som skjedde under utvekslingsoppholdet. Det var så langt fra det jeg hadde håpet på, at jeg kjenner på en sorg hver gang jeg tenker på det. Men det var hvertfall en erfaring å ta med seg videre, om ikke annet!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #utveksling #USA #Explorius

4 kommentarer

Sarah Nazeem

26.03.2017 kl.19:06

Så synd at det du hadde gledet deg så mye til, endte sånn... Skjønner godt at det fortsatt er trist å tenke på det. Håper du får en ny anledning til å dra til USA og oppleve den verden som er der borte <3 <3 (om du ønsker det, da)

(Synes USA på mange måter virker som en litt "sprø" nasjon; mye spennende og flott, ja, men også mye "crazy". Høres ut som du fikk oppleve en porsjon av det siste... En erfaring det også, som du sier...)

Anniken

27.03.2017 kl.16:50

Sarah Nazeem: <3 <3 Kommer nok til å dra bort der igjen, men ikke for å bo. Er halvt amerikansk, så kjenner "normale" folk der også, men hadde maks uflaks under utvekslingsoppholdet...

mindreverdig

27.03.2017 kl.14:07

<3

Anniken

27.03.2017 kl.16:50

mindreverdig: <3

Skriv en ny kommentar

Anniken

Anniken

20, Bergen

På denne bloggen vil jeg dele mine ærlige erfaringer om livets utfordringer. Jeg sliter blant annet med angst og depresjon, så her vil jeg dele mine indre tanker og følelser. Dette er mitt forsøk på å finne en mening med livet mitt, så gjerne følg meg videre og finn det ut med meg :)

Kategorier

Arkiv

hits