Back to normal

Heisann!

Nå har jeg vært tilbake i Norge i en uke og har i løpet av disse dagene prøvd å komme tilbake til normalen. Det har ikke vært bare lett, men nå begynner det å komme seg. Da jeg kom hjem forrige onsdag var jeg så sliten at jeg sovnet på sofaen. Jeg våknet etter noen timer, og prøvde å legge meg igjen til vanlig tid. Jeg brukte stort sett de første dagene på soving og å pakke ut av koffertene. Så etter noen dager var jeg på IKEA en tur og kjøpte rammer til noen av bildene jeg tok på turen.

Dagen etter oppdaget jeg at PC-en min, som jeg ikke hadde rørt siden jeg dro fra USA, hadde fått knust skjerm en eller annen gang på reisen. Det var ganske irriterende, rett før skolestart. Jeg fikk heldigvis kjøpt en ny en neste dag, og har også meldt inn skaden til forsikringsselskapet. Men dette blant flere ting gjorde at bloggingen ble litt forsinket, for det tok litt tid før jeg forsto meg på den nye PC-en, hehe!

Ellers har jeg kommet i gang med psykologen min igjen, samt psykiatrisk sykepleier. Det skal også være et samarbeidsmøte på fredag mellom de fleste instansene jeg er i kontakt med. Og i dag er det tilbake igjen på skolebenken. Med andre ord er jeg i gang igjen med hverdagen jeg hadde før jeg dro til USA.

Det ble bare et overfladisk og kjapt innlegg i denne omgang. Jeg har begynt å skrive flere innlegg og hvordan det går med meg psykisk osv, men jeg ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg er i verden og sånt for nå. Det bildet her er BTW slik jeg føler om å være tilbake til det samme gamle...

 

Ha en fin dag!

 

-Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #skole #hverdagskaos #sommerferie #USA

Du vet du er i USA når...

...Alt er bittelitt større enn du er vandt til. Det er ikke tull engang. Jeg sverger på at absolutt alt fra komfyrer, til veiskilt, til brusflasker, er om ikke annet hvertfall et par millimeter større enn de samme tingene i Norge. De har blant annet Cola-flasker med 593ml.

...Selv du som er veldig introvert, er imøtekommende og hilser på fremmede og spør hvordan de har det. Jeg er ikke slik i Norge, men etter å ha vært i USA så mange ganger som jeg har, så går jeg alltid inn i en nå-skal-jeg-være-hyggelig-og-imøtekommende-selv-om-jeg-ikke-liker-det-modus når jeg er her borte, haha.

...Når du plutselig er blitt veldig flink i 8-gangen, siden det er det valutaen ligger på for tiden.

...Airconditioningen står på i full styrke på alle butikker. Jeg har derfor blitt småforkjølet opp til flere ganger.

...De fleste TV-reklamene lyder slik; Har du vondt i hodet? Kanskje du burde prøve var nye smertestillende som bla bla bla. Spør legen din om å få en resept på dette legemiddelet, for å fjerne plagene dine en gang for alle. Bivirkninger kan inkludere slag, hjerteinfarkt, lammelse, organsvikt, eller død. Haha, alle disse reklamene (og de er mange!) inkluderer alltid en lang liste med alvorlige bivirkninger, og det er like latterlig å høre på hver gang.

...Trump er blitt det nye banneordet. Jeg kjenner folk som ikke sier ordene president og Trump etter hverandre, og jeg har også observert at noen kalte noen andre Trump som et skjellsord.

...Ukens første dag er søndag, og siste dagen er lørdag. Fant dønn seriøst ikke ut dette før for noen dager siden selv om jeg har tilbrakt gange mye tid her gjennom årene. Altså, jeg har sett dette på ukekalendere før, men jeg trodde bare amerikanerne var rare. Ikke at det faktisk var slik de stilte opp ukene sine. Og nå skjønner jeg ikke hvorfor det kalles Weekend, når det betyr enden av uken men så er søndag begynnelsen av en ny uke. Hvordan kan da søndag kvalifisere som helg?! WTF, jeg stiller spørsmål ved alt jeg noengang har visst etter denne nye kunnskapen.

...Vossvann og norsk laks er billigere enn hjemme. Jarlsberg er hvertfall dyrere her så det er en liten trøst, hehe.

...Alle andre klager på hvor kaldt det er når temperaturen går under 25° C.

 

Dette var de jeg kom på i farten. Kort oppsummert så er amerikanerne ganske unike. De har sin egen måleenhet både på vekt og lengde. De lever opp til uttrykket Bigger is better, for man kan fort føle seg som et hamster i sammenligning med omgivelsene. Det meste er billig. Politikken, og samfunnsstukturen er merkelig, og dette er stort sett alle misfornøyde med, men de gjør ikke stort med det annet enn å klage over det. De vi er et fascinerende folk, og det er alltid like interessant fra en sosialantropologisk ståsted, å kunne observere dette. Nå er det bare en dag igjen til jeg drar hjem til Norge, men dere hører kanskje fra meg igjen før det. Hvis ikke så snakkes vi hvertfall igjen når jeg er hjemme i leiligheten min igjen.

 

- Anniken

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #Vermont #USA #AmericanDream

Kan drøftes i august

Hele tiden før jeg skulle dra til USA, faktisk helt fra da jeg bestilte flybillettene så prøvde jeg å skyve alle problemer og utfordringer under teppet. Jeg fortalte meg selv dette gang på gang når ting var vanskelig, at jeg ikke kunne tenke på dette nå. At jeg heller skulle ta det opp igjen i august, etter at jeg var hjemme igjen fra turen.

Det hele gjorde at jeg i løpet av måneden før jeg dro, var mer uforutsigbar emosjonelt sett. En hver ting kunne trigge, for jeg hadde så mye på innsiden som jeg ikke ville kjenne på. Tenkte jeg på at jeg ikke orket å leve mer, så sa jeg til meg selv at jeg måtte skjerpe meg. Ta det i august, sa jeg. Ville jeg kutte meg, vent til august. Ville jeg slutte helt med å spise igjen, vent til august.

Dette har også pågått gjennom sommeren. Jeg har prøvd hardt å presse ned alt av vonde tanker og følelser, for så å si at jeg skulle ta det opp igjen i august. Og nå er jo måneden her, og selv om jeg ikke er hjemme igjen helt enda, kjenner jeg at det er vanskeligere å ignorere det som er på innsiden. Det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å oppføre meg som om ting er greit, når det egentlig ikke er det. Jeg gleder meg til jeg er hjemme igjen og kan kutte meg akkurat når jeg trenger det, styre matinntaket akkurat slik som jeg vil, og å slippe å måtte se en levende sjel igjen noen gang om det er det jeg velger.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #angst #depresjon #spiseforstyrrelser #anoreksi #selvskading #selvmord #sommerferie #Vermont #USA

Skriver ting jeg ikke mener

Til tider føler jeg at jeg bruker mange positive adjektiv og beskriver gode følelser, når sannheten er at jeg ikke klarer å føle glede. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke opplever ting som gjør meg glad, eller om det bare er en defekt ved meg. Jeg føler alltid at jeg lyver hvis jeg skriver om hvor kjekt jeg har hatt det og om alle disse fine nye minnene og bla bla bla. Jeg går liksom bare inn i en modus når jeg skal prøve å fortelle om opplevelser, for jeg vet ikke egentlig hva jeg tenker eller føler, og da tar jeg den enkle veien og prøver å skildre på en naturlig måte selv om det ikke er i samsvar med det som er på innsiden. Og jeg merker dette spesielt nå som jeg har vært i USA en stund, og har skrevet noen innlegg om opplevelsene og eventyrene mine i løpet av sommeren.

Selv om det heller ikke alltid nødvendigvis betyr at tankene og følelsene mine er negative, så er de ikke er gode, men heller nøytrale. Nøytralt er det beste jeg kan håpe på. Det er hvertfall ikke smerte, sorg, sinne og alt det andre vonde. Men jeg sitter fortsatt og savner evnen til å glede meg til noe, virkelig nyte noe, eller å se tilbake på et minne med et smil. For selv når jeg opplever nye, positive ting, så er det liksom bare tomt på innsiden. Jeg må fortelle meg selv hvilke følelser som er normale å ha, for jeg klarer ikke selv å kjenne på dem.

Hvertfall, jeg liker ikke å lyve. Men jeg gjør det for å passe inn. For å virke normal, og for å føle meg normal. Og det beklager jeg. Jeg er lei meg for at jeg ikke evner å føle på de tingene jeg skriver, og jeg er lei meg for at ting kommer ut på en uærlig måte på bloggen min når hele grunnen til at jeg startet den var for å vise hvordan det ser ut bak fasaden. Jeg ser frem til å komme tilbake igjen til Norge om en uke, der jeg kan komme inn i en jevnere bloggrytme, for jeg ha mye på hjertet som ikke har kommet ut i løpet av sommeren!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #følelseslammet #uærlighet #sommerferie #USA

Martha`s Vineyard

Heisann. Da ble det plutselig stille fra meg igjen, og det av den enkle grunn at jeg dro på en liten ferie inni ferien min. Jeg dro til Martha`s Vineyard på forrige lørdag. Dette er en ferieøy sør for Boston som blant annet flere presidenter som Obama har feriert på gjennom tidene. Jeg har vært der et par ganger før, 2004 & 2013, for familien min kjenner noen som har hus der. Jeg dro ned dit med bestemoren min og hennes søster for å besøke en av min bestemors gode venner. Det var noen veldig fine og rolige dager med mye latter. Vi fikk sett omtrent hele øyen og jeg tok en del bilder også.

Vi kom tilbake igjen til Vermont sent på tirsdag kveld forrige uke etter at vi brukte hele dagen på å kjøre opp. Det tar egentlig ikke så lang tid som vi brukte, men vi dro innom der en av våre forfedre Thomas Burgess gikk i havn med båten Mayflower i 1620, og museumet til en kjent amerikansk barneforfatter Thornton Burgess som vi også er i slekt med, hehe. Alt i alt var det en grei langhelg på Martha`s Vineyard, og jeg gleder meg til neste gang.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #MarthasVineyard #Massachusetts #USA

Min første tann...

Den første tannen jeg mistet hadde vært løs i nesten et halvt år før jeg mistet den. Jeg var livredd for å dra den ut, så derfor ble den der inne en stund.

Jeg lå i sengen min en kveld i 2002. Jeg fikk ikke sove, og for en eller annen grunn som jeg ikke lenger husker så lå jeg og gråt. Jeg klarte faktisk ikke å slutte. Klokken var vel nærmere 21, og det var ganske sent for en 5-åring. Plutselig stormet faren min inn på rommet. Han gikk målrettet bort mot sengen min og tok tak rundt munnen min. Han kløp meg hardt over munnen, jeg fikk nesten ikke puste. Jeg var livredd. Faren min lente jeg inn mot meg og sa; Nå holder du kjeft! Plutselig kjente jeg noe på tungen min så jeg stakk den ut. Der lå den samme tannen som hadde vært løs en god stund.

Dette var et stort øyeblikk for meg, jeg hadde mistet min første tann. Det høres kanskje teit ut, men jeg hadde egentlig skammet meg litt over at jeg ikke engang klarte å trekke tenner som alle andre på min alder. Jeg hoppet full fart ut av sengen min og løp stolt ned for å vise moren min at jeg hadde klart det. Hun tok dette bildet av meg, glad og fornøyd for jeg hadde endelig klart å miste min første tann. Men jeg glemte aldri hvordan tannen faktisk falt ut. Og det var heller ikke siste gangen noe sånt skjedde.

Hver gang jeg ser på dette bildet av at jeg akkurat hadde mistet min første tann, så knuser hjertet mitt litt. For bak det smilet ligger det så mye redsel, smerte og sorg.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #oppvekst #vold #traume

Tillit

Jeg har lenge hatt store vanskeligheter for å stole på andre mennesker, og da spesielt på familie. Men jeg har nylig innsett at det å stole på noen ikke alltid burde baseres på følelser, men at man rett og slett må ta et valg. Og det å stole på noen er nettopp det, et valg man kan ta. Hvis jeg alltid bare baserer tillit på følelser, så kommer jeg aldri til å klare å slippe noen innpå meg. Men jeg kan velge å stole på noen. Det er det jeg har prøvd å gjøre i forhold til familie den siste tiden. Da snakker jeg ikke om foreldrene mine, eller søsknene mine. Jeg snakker om besteforeldre, tanter og onkler.

Det er veldig skummelt, for jeg har aldri latt meg selv stole på noen av dem før. Men det er det jeg prøver på nå. Jeg slipper dem sakte, men sikkert innpå meg, og jeg har begynt å dele mine vansker med dem. Jeg har i løpet av den siste måneden informert hele den norske familien, og deler av den amerikanske familien min om Asperger-diagnosen min, og hver og en av dem har takket for åpenheten. De har også sagt at de lenge har sett at jeg sliter, men at de ikke har visst hva de skulle si eller gjøre. Og dette forklarer til en viss grad hvorfor en god del familiesettinger har vært litt kleine de siste årene. Vi har bare snakket om været, politikk og litt bygdesladder. Familien min er ikke så flinke til å snakke om følelser, eller vise sårbarhet, så jeg føler meg som en pioner i familien som deler noe som helst om meg selv.

Jeg har stort sett laget meg positive nye erfaringer etter valget jeg tok. Det er likevel fortsatt skummelt, men jeg prøver å huske på disse erfaringene jeg har gjort meg, når tvilen begynner å slå inn. Jeg vet ikke om jeg alltid kommer til å klare å ta dette valget om å stole på familie, men for nå prøver jeg hardt på dette.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #tillit #usikkerhet #ensomhet #Aspergersyndrom

4th of July & Balloon Festival

















Her er da resten av bildene fra den første uken i Vermont. På kvelden 3. juli, som er dagen før USA`s nasjonaldag, så dro vi til Downtown Burlington og så på det årlige fyrverkerishowet nede ved innsjøen. Jeg så det også for fire år siden, og det var minst like imponerende denne gangen som det var da. Og så må det jo sies at kommunen hadde brukt rundt $40.000 på fyrverkeriene. Før fyrverkeriene, så var det også en flyakrobat, eller hva man skal kalle det, som hadde et show over vannet. Jeg fikk tatt en del kule bilder av det, og fikk også testet ut hvordan man best mulig tar bilder av fyrverkeri siden dette showet varte i over 20 minutter. På dagen 4. juli hadde vi grillfest hjemme hos oss med litt familie. Der fikk jeg blant annet møte det nye ste-søskenbarnet mitt (haha, litt teit å kalle han det,) som akkurat hadde rukket å bli en måned gammel. Og han var dritsøt!

Senere i uken sto vi opp før kl. 5 en morgen for å dra til Stowe. Der var det nemlig en luftballong-festival, og ballongene skulle ta av ved daggry. Det var utrolig kult å se på, for det var vel 12 ballonger eller noe sånt som tok av. Jeg fikk tatt en god del bilder der også. Alt i alt var det en travel, men rolig uke og jeg fikk brukt kameraet mitt ved flere anledninger.

Den uken som har passert nå har vært mye roligere. Bestemoren min og ste-bestefaren min (igjen, liker ikke å bruke det ordet, men er ryddigere her på bloggen hvis jeg gjør,) de dro til Canada på camping i en uke og jeg har derfor passet huset for dem. Det har med andre ord vært ganske stille her. Ene søsteren til bestemoren min bor også egentlig her i sommer, men hun passer også et hus, så jeg har ikke sett så mye til henne de siste dagene. Selv om jeg har tilbrakt mye av den siste uken inne med gardinene trukket for, så har jeg likevel fått tatt noen bilder som jeg skal prøve å få delt i løpet av uken. Snakkes :)

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #Vermont #USA

Her og der og alle veier

















Første uken i Vermont gjorde jeg på mye forskjellig. Jeg tok en god del bilder, og deler derfor disse i to forskjellige innlegg. I løpet av den uken var vi blant annet på båttur på Lake Champlain fordi vi skulle teste båten for sesongen, også dro vi da og besøkte noen venner av besteforeldrene mine i samme slengen. Jeg og bestemoren min plukket jordbær på en gård fordi vi skulle ha besøk på nasjonaldagen og trengte derfor en del. Og så var vi på grillfest på en hytte med slekten så jeg fikk truffet en del familie igjen. Jeg feiret også nasjonaldagen og dro på en festival, men disse bildene kommer i neste innlegg. Det var en veldig fin uke, med en god del nye minner.

Jeg merket allerede etter noen dager hvor bra det er for meg å være her. Jeg har åpnet opp om en del ting med familien min her, og de har tatt det godt imot. De har latt meg gjøre ting på mine egne premisser, og det har vært deilig. Og samtidig har jeg vært rundt folk hver dag, i motsetning til en vanlig sommer for meg i Norge der jeg omtrent ikke ser folk på flere måneder. Familien min her forstår nå litt bedre hvordan oppveksten min har vært, og hvor vanskelig jeg har hatt det. Det er fint å ha noen andre en behandlere å dele med. Det er hvertfall en begynnelse.

Jeg skal dele resten av bildene fra den første uken i Vermont i morgen. Ha en fin dag!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #Vermont #USA

New York City - Bildedryss


Chinatown, Lower Manhattan

Chinatown, Lower Manhattan

Central Park, Manhattan

Central Park, Manhattan

Greenwich Village, Manhattan

Greenwich Village, Manhattan

One World Trade Center, Statue of Liberty++, Lower Manhattan

Ground Zero, World Trade Center, Manhattan

Brooklyn Bridge, Brooklyn/Lower Manhattan

Subway station, Lower Manhattan

The Highline, Greenwich Village, Manhattan

The Highline, Greenwich Village, Manhattan

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #NewYork #USA

En liten pause

Plutselig ble en liten pause til to uker, og det var ikke meningen i det heletatt. Jeg føler jeg har gjort på ganske mye, men samtidig lite de siste ukene. Jeg har vært her og der og alle veier, men samtidig hatt tid til å ligge halve dagen i sengen og spise godteri mens jeg ser på TV. Jeg har fått tatt en del bilder, som jeg skal dele ved en senere anledning. Jeg har tenkt å først og fremst poste et innlegg med flere bilder fra New York, og så litt bilder fra tiden min i Vermont så langt.

Jeg lover å bli flinkere til å blogge fremover. Jeg merker jeg har mye på hjertet, og mer tid til å reflektere enn jeg hadde rett før jeg dro, og mens jeg var i New York. Dere hører hvertfall fra meg igjen snart :)

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #Vermont #USA

Dag 5: Målløs vandring & Greenwich Village


Subway 6, Manhattan

City Hall, Lower Manhattan

Chinatown, Lower Manhattan

Broadway, Lower Manhattan

Flatiron Building, Flatiron District, Lower Manhattan

Greenwich Village, Manhattan

Greenwich Village, Manhattan

Lokal tid i New York: 10:00

I går hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle finne på annet enn litt shopping. Jeg dro derfor til Times Square og var innom noen butikker der, før jeg gikk videre til Rockefeller Center og var innom noen butikker der. Så tok jeg subwayen til Brooklyn Bridge, for da jeg gikk der for noen dager siden var det mange boder der bilder og slikt ble solgt. Jeg hadde veldig lyst på noe å minnes turen med, og noe jeg kunne henge opp over sengen min hjemme i leiligheten i Norge, så jeg kjøpte tre bilder som gikk veldig fint sammen. Jeg skal prøve å få tatt et bilde av dem og legge ut her en annen dag.

Etter all denne målløse vandringen halve dagen bestemte jeg meg for å dra tilbake til hotellet til jeg fant på noe annet å gjøre. Etter en time der, fant jeg ut at jeg bare skulle begynne å spasere i en retning og ta bilder av alt mulig rart. Etter litt førte spaseringen meg til Flatiron-bygningen, før jeg gikk videre til Penn Station. Derfra dro jeg til Greenwich Village som er et kjempekoselig nabolag på Manhattan. Jeg har gått her før, men bestemte meg likevel for å dra tilbake til et par kjente plasser jeg har besøkt før. Blant annet der Central Perk i Friends ligger, og der Carrie Bradshaw i Sex and the City bodde før hun flyttet til Upper East Side.

Så dro jeg tilbake til hotellet igjen og begynte å pakke for i dag drar jeg videre til Vermont. Jeg har tenkt å skrive et innlegg senere om hvordan jeg opplevde å være i New York helt alene, men nå må jeg gjøre meg klar til å sjekke ut. Snakkes senere!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #NewYork #USA

Dag 4: Museum & Central Park


Central Park, Manhattan

Central Park, Manhattan

Central Park, Manhattan

Central Park, Manhattan

Trump Tower, Manhattan

Times Square, Manhattan

Skrevet lokal tid i New York: 23:50

Hei igjen. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle skrive litt om dagen i dag. Så i dag tidlig dro jeg rett på The Met, som er et stort kunstmuseum. Jeg skulle møte søskenbarnet til moren min som også er i byen denne uken. Vi gikk rundt der i et par timer og så mye forskjellig av kunst. Så dro vi og spiste før vi gikk gjennom Central Park opp til American Museum of Natural History. Så sa vi farvel og jeg gikk inn der. Det var mye spennende å se der inne fra de siste par tusen årene av menneskehistorien. Det er forresten det museet der filmen Natt på museet er spilt inn. Jeg tok dessverre ingen bilder av eller inni noen av museene jeg var innom.

Etter at jeg hadde tatt hele runden der inne, så gikk jeg ut og leide en sykkel. Jeg syklet rundt i hele sørlige del av Central Park i vel en time før jeg leverte sykkelen tilbake og gikk videre. Jeg passerte Trump Tower på veien og gav en liten hilsen der før jeg gikk til Times Square. Der kjøpte jeg meg noe drikke og litt frukt, så satt jeg meg på utsiktspunktet jeg har satt meg på et par ganger de siste dagene. Der ble jeg sittende til det ble mørkt, så jeg kunne virkelig oppleve alle lysene der skikkelig.

Nå sitter jeg her og gjør meg klar for en ny dag. I morgen er siste hele dagen jeg har her i NYC, så da skal jeg få unna litt shopping og rett og slett vandre litt målløst rundt. På fredag drar jeg jo videre til Vermont der jeg blir resten av oppholdet. Jeg ser frem til litt mer ro, og til bedre tid til å skrive om hvordan jeg faktisk har det og hva jeg tenker på. Nå disse dagene blir det for det meste overfladiske innlegg om hva jeg har gjort på den dagen og ikke noe mer enn det. Jaja, snakkes igjen snart!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #NewYork #USA

Dag 3: Brooklyn Bridge & World Trade Center


Lower Manhattan sett fra Brooklyn

Brooklyn Bridge, Brooklyn/Manhattan

Statue of Liberty sett fra One World Observatory, World Trade Center, Lower Manhattan

Manhattan sett fra One World Observatory, World Trade Center, Lower Manhattan

One World Observatory, World Trade Center, Lower Manhattan

One World Trade Center, Lower Manhattan

Ground Zero, World Trade Center, Lower Manhattan

Tid i New York: 23:35

Hei, og beklager for at jeg aldri oppdaterte i går. Da jeg kom tilbake til hotellet var jeg så sliten at jeg ikke orket å blogge noe.

I går startet jeg dagen med å dra til Brooklyn. Der var jeg på en restaurant som heter Avocaderia, der alt på menyen har avocado i seg. Jeg bestilte en avocadoburger og en mango-avocadosmoothie. Og det var veldig godt! Etter det dro jeg opp til parken rett ved Brooklyn Bridge og der ble jeg sittende en god stund og nyte utsikten. Etterhvert gikk jeg over broen, og den var en ganske fin tur.

Da jeg var tilbake på Manhattan dro jeg rett til One World Trade Center, som er den nye bygningen. Jeg dro opp på toppen av den til observasjonsdekket, og det var en helt fantastisk opplevelse. Bare det å ta heisen opp der var en opplevelse i seg selv, haha. Alt var liksom laget med en wow-faktor. Da jeg kom ned igjen gikk jeg gjennom Ground Zero som er der hvor de minnes de som døde 11. september. Etter det dro jeg på et kjøpesenter og surret der en stund. Det siste jeg gjorde før jeg dro tilbake var å spise på Panda Express som har så sykt god orange chicken.

Jeg skal skrive et innlegg om hva jeg har gjort på i dag litt senere, så vi snakkes!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #NewYork #USA

Dag 2: Times Square & Top of the Rock

Times Square, Manhattan

Rockefeller Plaza, Manhattan

Rockefeller Center, Manhattan

Empire State Building & Lower Manhattan sett fra Top of the Rock, Rockefeller Center, Manhattan

Central Park & Upper Manhattan sett fra Top of the Rock, Rockefeller Center, Manhattan

Chinatown, Lower Manhattan

Tid i New York: 22:00

Det første jeg gjorde i går var å dra til Times Square. Der kjøpte jeg frokost og satt meg ned og slappet av en god stund. Så gikk jeg innom Forever 21 og shoppet litt, før jeg gikk videre til Rockefeller Center. Det er fjerde gang jeg er i New York, og alle gangene har jeg vært på Top of the Rock, som er taket på Rockefeller Center. Derfor måtte jeg jo opp der denne gangen også. Da jeg kom på toppen satt jeg meg ned igjen. Først på den siden der man kan se utover Central Park, og etter en stund satt jeg meg på andre siden. Der ser man utover hele Manhattan. Man ser Empire State Building, One World Trade Center, Statue of Liberty, Brooklyn Bridge og mye mer. Jeg elsker utsikten fra der oppe, og det er derfor jeg fortsetter å dra opp dit.

Da jeg kom ned igjen på bakkeplan kjøpte jeg meg is, og gikk rolig rundt i varmen. Etterhvert gikk jeg tilbake til Times Square der jeg nok en gang satt meg ned. Det var så deilig å ta meg tid til å bare sitte å lytte til pulsen av byen i går. Det er liksom da jeg vet at jeg er i live. Jeg dro tilbake til hotellet rundt kl. 17, for å hvile beina litt, og så dro jeg ut på tur igjen. Denne gangen gikk jeg sørover på Manhattan til jeg kom til City Hall og da snudde jeg.

Alt i alt var det en fin dag og jeg fikk opplevd og sett mye. Jeg fikk også gått mye, hehe. I dag blir det downtown Manhattan og Brooklyn tenker jeg. Ha en fin dag!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #mindfullness #NewYork #USA

Dag 1: Hello New York City!

Tid i New York: 09:15

Hei! Det ble aldri noen oppdatering på meg i går etter at jeg kom frem. På grunn av litt forsinkelser her og der så kom jeg ikke frem til hotellet før kl. 19 i går, lokal tid. Da sjekket jeg kjapt inn før jeg gikk rett ut for å utforske litt. Jeg gikk en runde i Chinatown/Little Italy-området siden det er her hotellet ligger. Jeg var tilbake igjen på rommet rundt kl. 21 og da gikk jeg rett og slett og la meg. Jeg var ganske sliten etter en lang reise. Jeg hadde ikke sovet siden jeg sto opp på lørdag, utenom litt slumring på flyet.

Nå er en ny dag her der jeg er uthvilt og klar for å utforske enda litt til. Jeg har enda ikke bestemt meg for akkurat hva jeg skal gjøre i dag, men jeg tror jeg skal dra opp til Times Square og ta for meg det området i dag. Jeg skal hvertfall prøve å få ta masse bilder i dag, for dette var det eneste bildet jeg gadd å ta i går, hehe. Vi snakkes litt senere, for nå skal jeg ut å oppleve!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #sommerferie #NewYork #USA

Stå på egne bein

Da jeg kom hjem etter eksamen og ting hadde roet seg litt, så gikk det plutselig opp for meg nå de neste ca. to månedene fremover må stå helt på egne bein. Me det så mener jeg at jeg må klare meg selv uten den daglige støtten jeg har hatt fra jeg ble innlagt og etter at jeg kom hjem igjen for en måned siden.

Fra januar til mai hadde jeg folk rundt meg døgnet rundt som var der for meg når ting ble vanskelig. Så når jeg ble utskrevet og frem til nå har jeg hatt tett oppfølging både på skolen, med psykiatrisk sykepleier, psykologer og fastlegen min. Jeg har hatt tilgang på folk når behovet har vært der, uten å fysisk ha folkene rundt meg heletiden. Dette har vært fint og trygt, når ting har vært ganske vanskelig etter utskrivelsen.

Men nå må jeg stå på egne bein. Jeg drar rett og slett fra denne tryggheten og disse tillitspersonene. Med alt annet som har foregått de siste ukene, så hadde jeg ikke tatt innover meg at det var dette som kom til å skje. At plutselig kom det til å være farvel for nesten to måneder. Da dette slo meg på torsdagskveld fikk jeg panikk. Jeg kunne ikke fatte hva faen jeg hadde tenkt, når jeg bestilte denne flybilletten. Derfor satt jeg og gråt i flere timer. Det gikk heldigvis over etter hvert, og nå gruer jeg meg ikke like mye til denne pausen, eller hva jeg skal kalle det. Men jeg kjenner allerede at jeg savner lærerne, og det å gå på skole, og rett og slett de daglige rutinene jeg liker så godt.

Jeg hater sommerferie, det har alltid vært den verste tiden på året, men heldigvis drar jeg bort fra det meste som kan minne meg på hvorfor jeg hater akkurat denne årstiden. Og siden jeg er bortreist hele ferien håper jeg at det gjør at den vil gå over mye fortere.

God sommer hvertfall!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #ensomhet #sommerferie #USA

Klar for avreise

Aircraft landing on runway

Heisann! Nå sitter jeg her på flyplassen og klokken er rundt 01:30. Det er enda syv timer til flyet mitt går, men siden jeg bor litt utenfor Bergen på en plass som gjorde at det ville være litt vanskelig å komme seg til flyplassen tidlig nok med kollektiv transport, så da valgte jeg å heller dra litt sent i kveld (lørdag). Jeg er også en fattiglus, eller rettere sagt, ville ikke bruke penger på et hotellrom i nærheten av flyplassen, så da ble det slik. Så nå skal jeg sitte her og gjøre det jeg gjør best; fordrive tid. Jeg har med meg en halvkjedelig bok og litt andre ting jeg kan holde på med så det kommer nok til å gå greit.

Jeg ville bare komme innom og oppdatere nå før jeg forlater Norge. Jeg har også skrevet et innlegg som postes i løpet av dagen i morgen, og så hører dere mest sannsynlig fra meg igjen når jeg har ankommet hotellet i New York. Dere hører fra meg igjen snart, og ha en fin søndag enn så lenge.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #oppdatering #sommerferie #USA #NewYork

Gjennomført

Da jeg skrev et innlegg forrige gang så fortalte jeg at jeg sto ovenfor et valg i forhold til eksamen. Jeg skulle velge å enten presse meg gjennom og gjennomføre, eller sykemeldes. Jeg hadde enda ikke tatt et valg da jeg dro til skolen engang i dag tidlig, men valgt til slutt å gjennomføre. De siste dagene har jeg følt meg både veldig likegyldig og veldig ambivalent. Likegyldig fordi jeg følte på en emosjonell kollaps, at det var så mye følelser og spesielt natt til tirsdag der jeg gråt i timevis, at jeg tror hele systemet kortsluttet tilslutt. Dette gjorde at jeg mistet evnen til å bry meg fullstendig en stund. Og så har ambivalensen vært sterkt til stede for hele denne eksamensperioden, så har jeg tenkt først at dette er ugjennomførbart, og en halvtime senere funnet et snev av motivasjon for så litt senere se på situasjonen som håpløs igjen.

I går var jeg på skolen og trakk oppgave, og jeg hadde flaks og trakk temaet kultur. Da begynte jeg å tenke at dette kanskje kunne gå bra. Jeg hadde også flere samtaler med både faglærer, kontaktlærer og miljøterapeut på skolen, der vi så på forskjellige løsninger og det hele hjalp meg litt mer med å ta ting med ro, og bare kjenne på hvor mye jeg kunne klare. Derfor dro jeg hjem fra skolen i går og tenkte at dette kunne gå. Da jeg kom hjem slet jeg så mye med motorisk uro, at det mest effektive var å gå frem og tilbake, frem og tilbake i leiligheten mens jeg diskuterte med meg selv og samtidig sorterte tankene mine. Det hjalp for å få litt klarere tanker og meninger, og jeg ble mer forberedt på utspørringsdelen. Jeg gikk så mye rundt i leiligheten i går at jeg sto opp med gangsperr i dag, jeg gikk totalt 15000 skritt der hvertfall 5000 av dem var inni min 36 m² store leilighet. Det sier faktisk litt om hvor urolig jeg var i går.

Og så tok det slutt, og jeg klarte ikke å komme i gang igjen. Jeg satt resten av kvelden og natten og var skikkelig frustrert over dette, og jeg klarte da heller ikke sove i natt. Jeg klarte å hvile en liten stund i natt, men det kvalifiseres ikke søvn. Så ta jeg skulle stå opp og gjøre meg klar i dag tidlig så var eneste konklusjon at jeg måtte sykemeldes. Jeg var bare rundt halvferdig med det arbeidet jeg skulle gjøre, og jeg kunne be om å sykemeldes helt frem til eksamen skulle begynne. Jeg gav meg selv likevel en siste sjanse og klarte å gjøre litt mer arbeid før jeg måtte dra, og jeg gikk inn i en likegyldig innstilling igjen, så jeg brydde meg ikke om hvordan det kom til å gå.

Men, det gikk bra til slutt. Jeg gjennomførte, og selv om det ikke ble toppkarakter, så var jeg ikke så langt unna heller. Så alt i alt tar jeg nå sommerferie med god samvittighet, og ser frem til å tilbringe den i USA!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #angst #depresjon #håpløshet #eksamen #sommerferie

Skremmende likegyldig over eksamen

I dag fikk jeg vite hvilken muntlig eksamen jeg kom opp i. Jeg sto opp, dro på skolen, og satt der og ventet uten å føle noen ting. Jeg gruet meg ikke, jeg gledet meg ikke, jeg brydde meg rett og slett ikke. Så fikk jeg vite at jeg kom opp i faget sosialantropologi, et fag jeg egentlig har likt veldig godt å ta dette året. Men jeg brydde meg ikke. Det var liksom bare helt tomt på innsiden. Jeg tok imot informasjon fra læreren, og fikk beskjed om at jeg kunne jobbe på skolen eller dra hjem og jobbe der.

Så jeg gikk hjem. Hele veien følte jeg meg bare så tom, skremmende likegyldig. Da jeg kom hjem satt jeg meg ned på badet og tenkte på at kanskje jeg bare skulle la meg selv stryke. Kanskje jeg skulle drite i hele greien. Så fikk jeg en melding av kontaktlæreren min som spurte om jeg var ved godt mot i forhold til eksamen. Jeg svarte helt ærlig og sa at jeg ikke hadde det så bra og at jeg derfor vurderte å la meg selv stryke på eksamen. Da sa han at jeg kunne sykemeldes om jeg ikke klarte å gjennomføre denne eksamenen.

Jeg var ganske nedfor, men samtidig så likegyldig så jeg bestemte meg for å gå og legge meg. Etter en liten stund sovnet jeg og sov av og på i ca. tre timer. Da jeg våknet følte jeg meg litt bedre og litt mer motivert for eksamen, så jeg satt meg ned og begynte å lese litt. Etter to timer med konsentrasjonsvansker klarte jeg å lese ferdig læreplanmålene. Jepp, det tok meg to timer. Men så ble jeg usikker igjen. Da jeg satt og leste disse læreplanmålene, begynte jeg å tenke på hvor mye jeg egentlig liker dette faget, og at jeg har lyst til å gjennomføre, men samtidig ble jeg veldig oppgitt over min mangel på konsentrasjon.

Så nå vet jeg ikke om jeg skal presse meg selv til å gjennomføre denne eksamenen, eller om jeg skal bli sykemeldt og ta det igjen senere. Jeg hater virkelig å ha ting hengende over meg, men samtidig er det litt urettferdig overfor meg selv å presse meg selv til å gjennomføre noe når jeg ikke har det så greit. Jeg har derfor bestemt meg for å fortsatt se det litt ann, og bestemme meg i morgen når jeg vet litt mer hvor mye jeg orker.

Jeg får se hva det blir til, for akkurat nå vet jeg ikke hva jeg føler om noen ting.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #depresjon #likegyldig #eksamen

Tvang

Når jeg føler meg overveldet så overkompenserer jeg på andre områder. Med alt stresset jeg har opplevd den siste tiden i forhold til den økonomiske situasjonen min, så har jeg prøvd å ta kontroll på andre områder. Og et av disse områdene er min overopptatthet i at leiligheten min må være helt strøken før jeg tar kvelden.

Det er en av grunnene til at jeg nå sitter nok en natt og ikke klarer å sovne. Og slik har det vært helt siden utskrivelsen for noen uker tilbake. Jeg går først i sirkel i leiligheten og slenger rot rundt meg hele kvelden og halve natten. Dette fordi jeg bekymrer meg så mye at jeg ikke klarer å sitte i ro. Så når jeg begynner å bli litt mer rolig og klarer å sitte i ro i mer en fem minutter, klarer jeg å kjenne at jeg begynner å bli trøtt.

Men da kommer tvangstankene. De som sier at jeg rydde opp hele stien av rot jeg har klart å produsere, rette på putene, og generelt få det til å se ut som om det ikke bor noen i leiligheten i det heletatt. Jeg klarer ikke engang å legge meg i en seng som ikke er redd opp, for jeg blir så dårlig av tanken. Og da må jeg nok en gang, som kvelden før, og kvelden før det, bruke rundt en time på å rydde leiligheten min.

Så det er det jeg må gjøre nå. Rydde til leiligheten er helt strøken. Men jeg ville bare skrive et lite innlegg om dette først, og samtidig reflektere litt over hvorfor situasjonen er slik som den er. Jeg får vel komme i gang, så jeg kan legge meg før det blir morgen igjen. God natt, eller god morgen for dere som ikke sitter oppe nå når innlegget publiseres og derfor leser dette senere :)

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #tvang #OCD #kontroll

Ser du de som sliter?

Hvor mange ganger har du sett at noen sliter? Kanskje noen i familien, vennegjengen, medelever, kollegaer, eller bare en fremmed på gaten. Har du da tenkt at dette ikke anngår deg? At det sikker finnes noen med en nærmere relasjon til vedkommende, som gjør det de kan for å hjelpe? Og at det sikkert er noen andre som ser og hører dem, så da trenger ikke du å blande deg?

Jeg har hatt flere åpenbaringer den siste tiden, og en av dem går på at selv om jeg har jobbet hardt for å opprettholde en fasade så har likevel folk sett at jheg sliter. Jeg har prøvd å tenke over hvor mange som egentlig har lagt merke til det, og hvor mange som har latt være å snakke med meg om det. Jeg vet at en god del familiemedlemmer har sett det, for de fleste jeg har snakket med den siste tiden har bekreftet dette. Jeg vet at vennegjengen min har sett det, selv om jeg bare har snakket med noen få av dem om det. Jeg vet at både elever og lærere på den forrige skolen min kunne se det på meg, selv om jeg holdt meg mest for meg selv. Og jeg tror også at mine tidligere kollegaer må ha sett det.

For selv på de litt lettere dagene, så kunne vel folk se tristheten i øynene mine? Folk kunne vel se at jeg ikke hadde det så greit. Men hvorfor var det da ingen som tok kontakt, ingen som prøvde å spørre meg hva som var galt? Svaret på dette spørsmålet er noe komplisert, for det finnes ikke et enkelt svar. Kanskje folk ikke spurte fordi de tenkte at det var en personlig sak som ikke angikk dem. Og kanskje de tenkte dette fordi de antok at jeg allerede fikk hjelp. At det sikkert var noen som så meg, så da måtte ikke de.

Jeg gikk rundt i over 7 år med tilbakevendende depresjoner, jeg drev med selvskading, hadde lagt selvmordsplaner siden jeg var 6 år gammel, og jeg hadde slitt en god del med angst hele det 17 år lange livet mitt, uten at foreldrene mine engang la merke til at noe var galt. Faktisk så la en venn av faren min merke til det før de selv gjorde det. Vi møttes på gaten en dag, og da jeg kom hjem hadde faren min fått en noe bekymret telefon fra denne vennen. De satt seg ned med meg og ville snakke, men jeg var sint og bitter på dem  og var derfor ikke klar for å dele. Men fra den dagen la de merke til det, og jeg kunne se det i øynene deres. Og jeg visste at noen faktisk hadde sett meg, og prøvde å hjelpe.

Poenget mitt er at man ikke skal ta for gitt at noen som sliter får hjelp. Man skal ikke anta at det er noen som ser og hører dem. For det var sånn for meg, og det er sånn for mange andre der ute. De har det vondt i stillhet. og med mangel på tro at det finnes noen som bryr seg. Jeg trodde ikke at noen brydde seg, at det var som om jeg ikke eksisterte en gang. Det er derfor jeg vil oppfordre til å heller ta kontakt med dem man ser sliter, og heller spørre hva som er galt, fremfor å tenke at dette ikke angår deg. Og hvis du blir avvist, så har du faktisk hverfall prøvd. Bare det å vise noen at du ser dem er verdt så mye mer enn du skulle trodd!

Og husk at dette ikke bare gjelder hvis du ser noen som har det vanskelig. Det gjelder for alle medmennesker. Det er aldri noe galt i å vise at du bryr deg om de rundt deg. Ta vare på dere selv og hverandre!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #ensomhet #depresjon #selvskading #selvmord #hjelptilhjelp

Fraværende

Heisann! Jeg må nok en gang beklage mitt fravær fra bloggen. De pausene og mellomrommene mellom hvert blogginnlegg har ikke vært intensjonelle. Jeg har bare ikke hatt det så greit de siste ukene, og da har egentlig det meste falt ut. Jeg har ikke vært på skolen på flere uker, og jeg har heller ikke klart å gjøre ferdig de avsluttende oppgavene i flere fag for å få opp standpunktkarakteren. Jeg stryker heldigvis ikke i noen fag, men det er frustrerende å vite at jeg ikke har gjort mitt beste. Men jeg har muntlig eksamen neste uke, så jeg sparer på alt av krefter til det.

Det er mye som plager meg for tiden, og på listen over ting som plager meg fortjener økonomi hvertfall 5 plasser. Det er fortsatt en stor stressfaktor, men NAV skal egentlig være ferdige å behandle AAP-søknaden på mandag, så jeg er veldig spent på hva jeg får til svar. Jeg føler egentlig ikke for å skrive mer om dette temaet akkurat nå, men jeg vil bare si det at den usikkerheten jeg føler på i forhold til min økonomi er en stor faktor i at ting er som de er for tiden.

De siste årene har jeg aktivt brukt skriving som terapi. Og jeg trives med å bruke bloggen som en plattform for å sette ord på og sortere tankene mine når de er veldig kaotiske. Jeg setter også pris på responsen jeg får på det jeg deler. Jeg har derfor ikke tenkt å slutte å blogge i nærmeste fremtid. Men det har seg også slik at akkurat nå sliter jeg veldig med konsentrasjonen, og det gjør at det er vanskelig for meg å gjøre de tingene jeg faktisk trives med. Som å blogge. Men jeg håper virkelig at bekymringsnivået mitt kommer til å synke i løpet av den neste uken, og at jeg da kan klare å komme inn i en jevnere rytme med det med både bloggingen og ellers med hverdagslige rutiner.

Så er det heller ikke mer enn litt over en uke til jeg drar til USA, og dette tror jeg kommer til å være veldig bra for meg. Bare det å få litt avstand fra alt som bekymrer meg her i Norge. Denne turen holder meg gående om dagene. Jeg har vært nær ved å gi opp så mange ganger de siste tre ukene, men hver gang så prøver jeg å holde fast på denne turen og jeg bruker den som motivasjon til å holde ut. Jeg gleder meg også veldig til å dele mine opplevelser gjennom sommeren her på bloggen. Da lover jeg at jeg skal være flinkere til å oppdatere, og så får jeg bare ta ting som de kommer med bloggingen i mellomtiden.

Dere hører nok fra meg igjen veldig snart!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #økonomi #selvmord #USA #NewYork #Vermont

Vil NAV at jeg skal ta livet av meg?

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så kjemper jeg en slitsom kamp mot NAV. Det har holdt på en stund, og jeg håper virkelig at det snart ordner seg, for hvis ikke så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Det hele begynte med at jeg søkte AAP i september i fjor, fordi jeg hadde begynt på skole igjen og ikke hadde kapasitet til å jobbe samtidig. Etter to måneder fikk jeg avslagsbrev. Begrunnelsen var at så lenge jeg går på skole så er jeg foreldrene mine sitt ansvar. Jeg søkte da sosialhjelp og fikk en engangsutbetaling. I desember sendte jeg inn en klage på AAP-vedtaket, men der er det 6 måneder behandlingstid.

I vår søkte jeg sosialhjelp igjen, for jeg hadde brukt mye av pengene mine på å overleve. De sa da at når jeg hadde brukt opp fondet mitt, så kunne jeg søke igjen. Jeg søkte også AAP igjen, på grunnlaget at jeg hadde fått diagnosen Asperger syndrom. Når jeg hadde brukt opp fondet mitt, så søkte jeg på nytt om sosialhjelp. Forrige uke fikk jeg avslagsbrevet på denne søknaden, og igjen var grunnen at så lenge jeg går på skole så er jeg foreldrene mine sitt ansvar. Jeg venter fortsatt på svar på AAP-søknaden, men NAV har bare utvidet og utvidet behandlingstiden.

Dette innlegget virket sikkert litt rotete, men jeg måtte virkelig få ut litt frustrasjon. Jeg har nå 400 kroner igjen totalt, og de kronene er det siste snevet av verdighet jeg har igjen. Det virker ikke som NAV forstår at det å spørre foreldrene mine om penger er helt uaktuelt. Vi har et veldig komplisert forhold, og det blir helt feil å ta imot penger fra dem. Jeg har ikke peiling på hva jeg burde gjøre. Det jeg hører NAV si når de sender ut avslagsbrev er; Vi kommer aldri til å hjelpe deg. Du er ikke verdt det. Du burde ta livet av deg. Andre alternativer istedenfor å ta livet av meg, er å droppe ut av skolen, eller søke lån. Hvis jeg dropper ut av skolen, så har jeg rett på stønad. Eller så kan jeg selge alt jeg eier og bo på gaten.

Tiden renner hverfall ut, og med det så vokser håpløsheten. Det føles som jeg stirrer inn i en lastet pistol.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #NAV #selvmord

Home Sweet Home, eller?

Heisann! Først av alt vil jeg bare beklage at jeg ikke har oppdatert noe på et par uker. Det var ikke planen at det skulle gå så lang tid, men nå er jeg tilbake.

Nå er det to uker siden jeg ble utskrevet. Jeg kom hjem igjen onsdag 24. mai, etter fire og en halv måned innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg var forberedt før jeg dro hjem, på at det kom til å bli vanskelig å være helt på egenhånd igjen, men det å være hjemme i seg selv har vært deilig. Det har vært godt å kunne styre dagene mine litt mer på egenhånd. Men det har også vært rart å ikke være omringet av mennesker døgnet rundt. Det har vært slitsomt, for når følelsene er for mye å håndtere, så er jeg helt alene.

Det har ikke vært lett å komme hjem. Mye har skjedd, og mye har jobbet mot meg. Det føles derfor som om jeg har tatt ti skritt bakover siden utskrivelsen. Jeg kjemper en slitsom kamp mot NAV, og jeg tviler på om de kommer til å hjelpe meg i det heletatt. De kunne like greit sagt at jeg burde ta livet av meg, for jeg er blakk. Jeg har derfor sovet ekstremt dårlig, og klarer nesten ikke å spise.

Jeg klarer ikke å fungere nå, for jeg går rundt og bekymrer meg døgnet rundt. Jeg har ikke klart eller orket å gjøre skolearbeid på en stund, og det nærmer seg en eksamen. Det er også en del som har skjedd på familiefronten, som må prosesseres. Blant annet at bestemoren min fikk blodpropp i hjernen for en uke siden.

MEN, jeg ser veldig frem til sommerferie snart, og det er bare 18 dager til jeg drar til USA. Så det er en liten motivasjon når ting er veldig vanskelig nå. Jeg har forresten tenkt å skrive mer om hvordan jeg opplevde det å være innlagt en annen dag snart.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #klageinnlegg

Dypt takknemlig

Er det noen i verden jeg virkelig har lyst til å takke, så er det fastlegen min og den første psykologen min. De kom inn i livet mitt da jeg følte meg helt alene i verden. En tid da jeg sårt trengte noen som lyttet til det jeg hadde å si. Jeg trengte trøst, omsorg, og trygghet. Og de gav det til meg. De stilte opp for meg, da relasjonen min til foreldrene mine var aller verst.

Jeg hadde det veldig vanskelig på hjemmefronten. Jeg var dypt deprimert, utmattet, og tenkte konstant på å ta mitt eget liv. Jeg var ensom, og jeg slet veldig med å stole på folk. Som jeg sa, så var relasjonen til foreldrene mine veldig vanskelig. Jeg følte meg som en haug med søppel, verdiløs og uviktig rundt dem. Det virket ikke som de la merke til at jeg eksisterte en gang. Jeg hadde opplevd mye vondt i oppveksten min, og jeg følte meg ganske ødelagt på innsiden.

Jeg tok en sjanse og delte med en venninne hvordan jeg hadde det. Jeg var da akkurat blitt 17 år gammel. Jeg hadde gått og bært på altfor mye, altfor lenge. Men jeg tok en sjanse, og hun hjalp meg å komme i kontakt med Utekontakten i kommunen, som tok kontakt med kommunepsykologen. Og da ble jeg kjent med den første psykologen min. Det var første gang jeg opplevde at noen faktisk lyttet til det jeg hadde å si, etter flere år som usynlig. Det betydde så utrolig mye for meg. Etter litt så åpnet jeg meg også opp for fastlegen min. Jeg hadde dratt til han ca. tre ganger i måneden siden før jul, der jeg prøvde å åpne meg, men ikke hadde klart det.

Etterhvert så ble de to, psykologen og fastlegen min, min trygghet i hverdagen. Jeg visste at når jeg måtte dem, så hadde jeg noen som lyttet til meg. Jeg har siden hatt jevnlig kontakt med dem, helt siden jeg først turte å stole på dem en gang i 2014. Jeg har delt noen av de vanskeligste tankene og følelsene mine med dem. De har sett alt fra angstanfall, endeløs gråt, frustrasjon, dyp depresjon, selvskading, og selvmordsplaner. Og de har tatt det i mot, og prøvd å hjelpe meg så godt som de har kunnet. De har noen ganger måttet ta avgjørelser ovenfor meg som jeg har hatet, men jeg ser i ettertid at de har vært de rette beslutningene.

Jeg er så evig takknemlig for at jeg har hatt dem som har lyttet, støttet, respektert og vist meg omsorg gjennom disse utrolig vanskelige årene. Uten dem så hadde jeg aldri overlevd. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne vist dem denne takknemligheten jeg kjenner på overfor dem hver eneste dag, men jeg har ikke peiling på hvordan. Derfor skriver jeg et blogginnlegg på en blogg de ikke vet at eksisterer en gang.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #takknemlig #bakfasaden #angst #depresjon #selvskading #selvmord

Diagnose: Asperger syndrom

Dette er den nyeste diagnosen min, jeg har fått den nå i vår mens jeg har vært innlagt på sykehus.

Asperger syndrom er en nevropsykologisk utviklingsforstyrrelse kategorisert ved alvorlig og vedvarende forstyrrelser i tre symptomdomener:

  • Sosial interaksjon med andre
  • Avvik i kommunikasjon og språk
  • Adferdsmønster som er begrenset og/eller stereotypt

 

Tilstanden hører under autismespekterforstyrrelser, også kalt gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. Asperger syndrom anses derfor som en høyt fungerende form for autisme. Det er usikkerhet rundt hvorfor noen har Asperger syndrom, men det er en medfødt, muligens arvelig lidelse. Kort forklart så er hjernen min annerledes oppbygd, enn den er hos nevrotikere (vanlige folk). Det vil si at jeg prosesserer informasjon annerledes en mange andre.

Noen kjennetegner ved meg og min Asperger syndrom-diagnose:

  • Hater øyekontakt, jeg ser helst alle andre plasser enn i øynene til andre.
  • Hater small-talk, men har lært meg å takle det.
  • Hvis jeg ikke kjenner personen godt, så forstår jeg ikke når vedkommende spøker.
  • Spøker er vanskelige å forstå rundt folk jeg kjenner også, men i og med at jeg kjenner dem, så går det litt bedre.
  • Takler ikke åpne spørsmål, som; Hvordan går det? eller Hva har du gjort på i helgen?
  • Jeg syns det er veldig vanskelig å opprettholde vennskap, spesielt nye vennskap.
  • Elsker å lage lister, jeg har til og med gått så langt som å lage en liste over alle listene mine.
  • Elsker også å planlegge. Til og med f. eks. ferier jeg ikke skal på.
  • Uforutsigbarhet er det verste jeg vet. Derfor planlegges mye.
  • Når jeg blir veldig urolig, så setter jeg meg inni et klesskap, eller innpå et mørkt rom uten vindu.
  • Punktlighet er noe jeg setter veldig høyt, tanken på å komme to minutter for sent til noe er kvalmende.
  • Jeg kan også virkelig hate en person hvis de er ti minutter forsinket til en avtale.
  • Hvis jeg først interesserer meg for noe, så lærer jeg det meste som er å kunne om akkurat denne tingen.
  • Kan blir helt oppslukt i en aktivitet, og glemmer da tid og sted. F. eksempel det å pusle, eller perle bringeduker til Hardangerbunad.
  • Jeg har noen konkrete lyder, lukter og smaker jeg virkelig ikke takler, og er derfor veldig følsom for akkurat disse. F. eks. smatting, repetitiv dunking med foten eller hånden, tysk rock, herreparfyme, røyklukt, alkohol, mat som er tygget litt for lenge, næringsdrikker. Flere av disse tingene kan gi meg migrenelignende hodepine.

 

Veldig mange med diagnosen Asperger syndrom, sliter også med angst, depresjon, spiseforstyrrelser, og tvangstanker, noe jeg gjør. I tillegg kan mange med diagnosen også slite med epilepsi eller ADHD.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #diagnose #Aspergersyndrom

Permisjon

Hei folkens!

Tenkte jeg skulle komme med en kort oppdatering her inne. Denne helgen har jeg vært på permisjon hjemme i leiligheten min. Jeg har ikke gjort på så mye egentlig. Har jobbet litt med skolearbeid, og ellers har jeg slappet av og sett på TV og litt sånt. Jeg har vært her denne helgen og å venne meg til å være i den og gjøre normale hverdagslige ting. Dette i og med at jeg blir utskrevet fra sykehuset i løpet av uken. Jeg både gruer meg og gleder meg, men jeg skal skrive litt mer om dette senere i uken. Nå må jeg runde av, for har litt andre ting jeg må gjøre før jeg drar tilbake til avdelingen litt senere i kveld.

 

Håper du har hatt en fin helg!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #permisjon #helg #blogg

Bifili

Som jeg sa i forrige innlegg, så var jeg 13 år gammel da jeg skjønte at jeg var bifil. Jeg hadde vel visst det lengre, men jeg orket ikke å ta det innover meg. Jeg har enda ikke den dag i dag, klart å si høyt at ja, jeg er bifil. Men jeg vet at jeg er det. Jeg kan bli forelsket i både gutter og jenter, og det har jeg også blitt. Men jeg har bare hatt avstandsforelskelser i jenter, det vil si jenter jeg ikke egentlig omgås med.

Jeg har prøvd så godt som jeg kunne å glemme denne delen av meg. Det er vanskeligere å glemme hvem man er, enn hvem man prøver å være. Jeg jobbet veldig hardt gjennom hele tenårene for å begrave denne delen av meg, men som jeg tidligere nevnte, så var det da hunden min døde, at jeg kom til et punkt der jeg ikke kunne ignorere det lenger. Jeg vet ikke helt hvorfor det føles så forferdelig ut for meg å måtte være sånn, for jeg mener oppriktig at alle har rett til å elske dem de elsker, og dele livene sine med dem de måtte ønske. Men med meg, da er det andre regler. Jeg er så desperat etter å være normal, at jeg ikke lar meg være meg. Det er ganske slitsomt at det er sånn, men jeg vet heller ikke hvordan jeg kan klare å fikse det.

Dette er nok den skumleste hemmeligheten jeg noen gang kommer til å dele, det er derfor jeg gjør det her på bloggen først, hvor jeg er delvis anonym. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å dele dette med familien min, og jeg vet heller ikke om jeg kommer til å innlede et forhold med en annen jente en gang. Men følelser er følelser, om man gjør noe med de eller ikke.

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #bakfasaden #bifil #seksualitet

Topp 10: Norske bunader

Hei alle sammen. Jeg tenkte jeg skulle begynne med å lage sånne Topp 10-lister fremover. Jeg har jo Asperger syndrom, jeg skal skrive et forklarende innlegg om det snart, men et av symptomene mine er at jeg elsker å lage lister. I og med at i dag er 17. mai, så tenkte jeg å starte med de norske bunadene jeg syns er finest. I tillegg så har jeg jobbet med produksjon av Hardangerbunad, samt litt designing av egne mønstre til denne bunaden. Derfor er det ekstra revelant.

 

10: Dovrebunad

 

9: Vestfoldbunad

 

8: Valdresbunad

 

7: Bergensbunad

 

6: Østfoldbunad

 

5: Vossabunad

 

4: Sognebunad

 

3: Rogalandsbunad

 

2: Lundebybunad

 

1: Hardangerbunad

Jeg syns selvfølgelig min egen bunad er finest, i og med at jeg har vært med på å lage den. Dette bildet er fra konfirmasjonen min for fem år siden.

 

Gratulerer med dagen alle sammen!

 

- Anniken

 

#psykiskhelse #psykisksyk #personlig #Norge #bunad #nasjonaldag #topp10

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Anniken

Anniken

20, Bergen

På denne bloggen vil jeg dele mine ærlige erfaringer om livets utfordringer. Jeg sliter blant annet med angst og depresjon, så her vil jeg dele mine indre tanker og følelser. Dette er mitt forsøk på å finne en mening med livet mitt, så gjerne følg meg videre og finn det ut med meg :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits